Faktafeil fra Sparebank 1 Oslo & Akershus

FAKTAFEIL I BANKENS PROSESS-SKRIV OG I DOMSAVSIGELSENE

Her kommenteres en del av de faktafeil og mangler som låntagerne mener banken har gjort i sine prossesskriv, samt i domsavsigelsene, fra saken startet i november 2011 og frem til oktober 2015.

Side nr. henviser til sidene i saksdokumentene som det dreier seg om. Du finner alle disse dokumentene under menyen ”Saksdokumenter lagmannsretten”. De viktigste bilagene (bilag Bxx) finner du også samlet under menyen ”Bilag – dokumentasjon”.

Faktafeil som banken mener låntagerne har gjort, finner du helt nederst i denne saken.

Bankens tilsvar datert 28.11.11 til advokat Hulaas, fra side 170

Banken: ”Etter anvisning fra dine klienter ble beløpet den 2. oktober 2007 utbetalt til selskapets foliokonto.”

Feil: Fakta er at det var banken som under møtet la frem et ferdig skrevet betalingsoppdrag/fullmakt klargjort til signering, hvor det sto at banken ville utbetale det private lånet direkte til forlagets foliokonto allerede samme dag som møtet, altså den 28.09.07. Det var altså banken som hadde klargjort denne anvisningen på forhånd og ikke lånekunden. Dessuten signerte lånekunden på at lånet skulle utbetales samme dag som møtet fant sted, den 28.9.07, men banken har i ettertid og uten låntagers viten endret utbetalingsdato i dokumentet med kulepenn til hhv. 01.10.07 og 02.10.07. Se bilag B14, side 2

Banken: ”Det er videre anført at banken har utvist uaktsomhet ved ikke å sikre dine klienters interesser i forbindelse med låneopptaket. Banken har ikke påtatt seg en rolle som rådgiver i forhold til å sikre dine klienter i et selskap de i det alt vesentlige eier. Det er dine klienter som er nærmest til å bære risikoen for at en avtale om sikkerhet ikke er inngått med selskapet.”

Feil: Her er det både feil og fakta i bankens redegjørelse. Etter låntagernes oppfatning var det direkte uaktsomt av banken ikke å sikre sine klienters interesser, siden det var banken som krevde den ekstraordinære nedbetalingen fra selskapet som var den direkte grunnen til at låntagerne tapte pengene privat.

Det er fakta som banken åpent og ærlig skriver at banken ikke anså at banken hadde påtatt seg noen rolle som rådgiver i forhold til å sikre sine kunder. Det er realt at de innrømmer dette her, men veldig trist og motstridende når banken i senere prosesskriv åpenbart har kommet på andre tanker, og hevder likevel at de ga kunden råd om sikkerhet, se side 190.

Låntagerne påpeker at banken aldri tok opp temaet pantesikkerhet for lånekunden, noe også møtereferatet bekrefter, se bilag B14 side 1. En slik pantesikkerhet hadde også kommet kausjonisten til gode.

Det er å bemerke at kausjonisten ble forsøkt rettslig tvangsinnkrevd for lånebeløpet den 26.09.11, se bilag B6. Banken har ikke lov til å tvangsinnkreve kausjonisten uten først å prøve å få inn beløpet fra låntagerne.

Det er videre å bemerke at forlagets kundekontakt hadde tittel ”bedriftsrådgiver”. Banken hadde vært kundens rådgiver på bank og forsikring i 7 år. Det forplikter!

Banken reklamerte med følgende på sine nettsider:

”Hos oss får du gode økonomiske råd om lån og finansiering slik at du kan konsentrere deg om arbeidet i din bedrift.”

 

Bankens tilsvar til Finansklagenemda datert 30.05.12, fra side 191

Låntagerne synes det er svært merkelig og beklagelig at en bank, i stedet for å motsette seg en åpenbart misfornøyd kundes ønske om få saken behandlet i Finansklagenemda, heller burde anmodet Finansklagenemda om å redegjøre for sitt syn i saken. Da kunne begge alternativer blitt vurdert, der a) kunden anses som en forbruker, og b) der kunden anses som næringsdrivende.

 

Banken: ”Orion Forlag søkte i september 2007 om et kortsiktig lån i form av økning av kassekreditt på kr 750.000. Søknaden ble avslått. I telefonsamtale med Jan Hervig og John Bilek den 25. september 2007 ble dette videreformidlet. Det ble videre et tema hvorvidt Hervig og Bilek skulle ta opp et lån personlig, som skulle gi nødvendig likviditet til selskapet. Initiativet til dette kom fra klagerne.”

Feil: Det er ikke riktig at initiativet til dette kom låntagerne. Fakta er at initiativet til dette kom fra banken, se senere frigitt referat fra kredittkomitemøter i banken den 25. og 26. september 2007 som bekrefter dette, se bilag B12, 3 sider.

 

Banken: ”Søknaden om lån med det formål å tilføre midler til videre drift av Orion Forlag AS ble innvilget den 25. september 2007. Lånet skulle opprinnelig ha en løpetid på 45 dager. Hervig og Bileks kausjonsansvar ble redusert tilsvarende den enkeltes lånebeløp. Etter ønske fra søkerne ble lånet gitt med en løpetid på 24 måneder.”

Feil: Det er helt feil at løpetiden på lånet ble endret til 24 måneder etter ønske fra låntagerne. Dette var et vedtak etter initiativ fra bankens side, se senere frigitt referat fra kredittkomiteen i banken som bekrefter dette, se , se bilag B12, 3 sider.

 

Banken: ”… Risikoen for debitorene ble også tatt opp. I tillegg til frarådingen ble det opplyst at låntagerne selv måtte sikre seg i forhold til selskapet. Avtaler låntagerne inngikk med selskapet skulle da også oversendes banken til orientering, jf. tilbudsbrevet, spesielle vilkår pkt. 2.”

Feil: Fakta er at banken meddelte at frarådingen kun var proforma og noe banken ihht krav fra myndighetene var forpliktet til å legge frem. Banken tok heller ikke opp og ga ingen råd om at låntagerne måtte sikre seg privat for lånet. Dette viktige punktet er derfor heller ikke med i bankens referat fra møtet, noe møtereferatet som bankens egen jurist skrev, underbygger og bekrefter, se bilag B14.

Det er bemerkelsesverdig at banken aldri tok seg bryet med å lese og sette seg inn i denne låneavtalen banken viser til mellom låntagerne og forlaget, se bilag B15. Dette til tross for at banken selv krevde en slik avtale som en forutsetning for å yte lån til låntagerne privat. At banken aldri leste låneavtalen ble bekreftet av bankens bedriftsrådgiver i retten, med begrunnelse at banken ikke anså det som viktig.

 

Side 192

Banken: ”Det er fra klageren anført at de respektive lån er opptatt i egenskap av forbrukere, og at finansavtalelovens regler da er preseptoriske.”

”Banken vil anføre at Bilek og Hervig ikke er forbrukere da formålet hovedsakelig er knyttet til deres næringsvirksomhet… Lånet ble etter anvisning fra låntagerne utbetalt direkte til selskapets konto.”

”Kapitel 3 i finansavtaleloven kan allikevel ikke fravikes til skade for kredittkunden der kunden er en fysisk person, og lånet er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører kredittkunden uten at godet er knyttet til kredittkundens næringsvirksomhet, jf finansavtalelovens § 2 annet ledd.”

”Det anføres finansavtalelovens § 47 ikke kommer til anvendelse i denne saken, da Bilek og Hervig ikke er forbrukere etter finansavtalelovens § 2 første ledd.”

 

Feil: Det er ikke riktig at låntagere og kausjonist ikke skal anses som forbrukere. Blant annet lå følgende 3 dokumenter ferdig utfylt fra bankens side på signeringsmøtet; ”Tilbud om forbrukslån”, ”Gjeldsbrev forbrukerforhold og ”Avtale om realkausjon for forbruker” se bilag B13. Ordlyden alene i overskriftene på alle disse lånedokumentene kan ikke oppfattes på noen annen måte enn at både kunden og kausjonist uten tvil må oppfatte seg som forbrukere. Det finnes ingen andre utleverte dokumenter som tilsier noe annet. Bankens representanter sa heller aldri noe annet.

Det står i tillegg også uttrykkelig i dokumentet ”Gjeldsbrev – Forbrukerforhold” følgende: ”Disse lånevilkårene skal benyttes også i næringsforhold dersom låntageren er en fysisk person, og lånet er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører låntageren uten at godet er knyttet til låntagerens næringsvirksomhet, jf finansavtalelovens § 2.”

Altså sier denne anførselen i det signerte lånedokumentet uten noen tvil at det er lånevilkårene i forbrukerforhold som gjelder slik at man skal behandles etter finansavtalelovens §2, annet ledd, og anses som forbruker. Se bilag B13.

Det kan således ikke være tvil om at både låntager og kausjonist har hatt all grunn til å oppfatte at de har inngått en avtale som forbrukere. De må derfor også ha forbrukerrettigheter, og banken følgelig ha plikter. I motsatt fall må det tydelig opplyses om det og avtales at det er noe annet som gjelder. Det ble ikke gjort.

Forskrift om låneavtaler (11.02.2000 nr. 101) § 2 med endringer som trådte i kraft 1. juli 2007. Dersom en part ikke er forbruker så kan det avtales unntak fra beskyttelsesreglene i finansavtalelovens kap. 3. Alle parter er enige om at det ikke ble inngått noen slik avtale. Da skal kunden under alle omstendigheter regnes som forbruker – slik også alle lånedokumentene sier.

 

Låntager og kausjonist kan med rette hevde at de ikke ville ha undertegnet låneavtalen dersom de hadde blitt orientert om at dette ikke dreide seg om et forbrukslån, og at de ville være uten forbrukerrettigheter.

Det er også gode grunner til å fastslå at låntager og kausjonist hadde avstått fra å ta opp lånet dersom de hadde blitt anbefalt å ha med seg rådgiver på møtet. Se vitnemål fra Jan Breivik bilag B8.

Banken anførte i sin vitneføring under rettsaken at banken anså denne lånesaken som såpass spesiell at banken selv mente at banken hadde behov for å ha med en egen jurist på signeringsmøtet. Dette forholdet tilsier at banken derfor med samme begrunnelse skulle ha vært forpliktet til å opplyse lånekunden om at de anså lånsaken som spesiell – og at banken derfor skulle ha anbefalt lånekunden å ha med egen rådgiver til møtet. Det gjorde ikke banken.

Banken sendte heller ikke ut lånedokumentene på forhånd slik at låntager og kausjonisten kunne hatt rimelig tid til å sette seg grundig inn i saken.

 

Side 193

Banken: ”Banken har i tilbudsbrevene skriftlig frarådet låneopptaket. Det heter i tilbudsbrevet:”

”Vi har sammenholdt den økonomiske belastning som lånet vil medføre, med de opplysninger… ”

Feil: Det er helt meningsløst for låntager og kausjonist med en slik fraråding, når bankens jurist under møtet samtidig sier at frarådingen kun er en proforma sak som banken må presentere grunnet myndighetenes stadig strengere krav.

En slik fraråding blir også meningsløs når den ses i sammenheng med det forhold at banken hadde samtlige lånedokumenter klare til signering, overrumplet med nye og vesentlige krav under møtet, og tilbød at lånebeløpet ville utbetales samme dag. I tillegg fokuserte banken på at banken hadde minimert risikoen for låntagerne ved å endre løpetiden fra 45 dager til 2 år. Alt dette medførte at låntager og kausjonist følte seg presset til å signere der og da..

Det er hevet over enhver tvil om at både låntager og kausjonisten hadde avstått fra å ta opp lånet, og i stedet valgt andre løsninger, dersom banken reelt sett hadde frarådet dem å ta opp lånet og i stedet anbefalt dem å finne andre løsninger.

Selskapet hadde både formuende aksjonærer i selskapet, og begge låntagerne hadde foreldre med både evne og vilje til å låne dem pengene. Se bilag B9 og B10.

Bankens tilsvar til tingretten datert 18.01.13, fra side 230

Side 231

Banken: ”Det vil prinsipalt bli anført at saksøkernes krav er foreldet. Jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1 og/eller foreldelsesloven §3 nr. 1.”

Feil: Banken var selv en sterkt medvirkende årsak til at det tok lang tid før det ble reist sak. Les mer om dette i punktet på side 236 under.

 

Side 234

Banken:I telefonsamtale med Jan Hervig og John Bilek den 25. september 2007 ble det videreformidlet avslag på selskapets lånesøknad. Det var videre et tema hvorvidt Hervig og Bilek skulle ta opp lån personlig, som skulle gi nødvendig likviditet til selskapet.”

”De nærmere betingelsene for lånene ble fastsatt i perioden frem til 27. september 2007.”

”Saksøkerne bekreftet en nedregulering av engasjementet den 28. september 2007, jf stevningens bilag 10. ”

”I tillegg til frarådingen ble det opplyst at låntagerne selv måtte sikre seg i forhold til Selskapet.”

Feil: Det er svært betenkelig at banken som hele tiden har hatt tilgang til møtereferatet fra sin egen kredittkomité, og dermed må regne med visste hvilke beslutninger som ble tatt i banken den 25.9 og 26.9. I stedet omskriver banken fakta til det mer langt mer upresise: ”…i perioden frem til 27. september 2007.”

Det er også en usedvanlig formulering av banken å hevde at ”Saksøkerne bekreftet en nedregulering av engasjementet …” når sannheten var at dette var et ukjent vilkår for låntagerne som banken presenterte først i selve signeringsmøtet.

Videre påstår banken at ”I tillegg til frarådingen ble det opplyst at låntagerne selv måtte sikre seg i forhold til Selskapet” når sannheten er at banken forklarte at frarådingen kun var proforma og banken aldri tok opp temaet pantsikkerhet. Dette siste punktet bekreftes også av referatet fra møtet som bankens jurist skrev, og som ikke omtaler noe om pantsikkerhet. Se bilag B14.

 

Side 235

Banken:Det anføres at selskapet ville gått konkurs høsten 2007 om selskapet ikke hadde blitt tilført midler i form av lån til selskapet.”

Feil: Låntagerne var ikke av den oppfatning at forlaget var i konkursfare på det tidspunktet. Det var en påstand som banken burde hatt bevisbyrden med å sannsynliggjøre. Sannheten er tvert i mot at banken ved sitt krav om ekstraordinær nedbetaling satte forlaget nærmere en konkursfare ved sin manøver.

 

Banken:Det ble gjennomført et møte vedrørende selskapets engasjement den 13. desember 2007.”

Feil: Man kan spørre seg hvorfor banken ikke forteller alt. Det riktige her er at det også ble avholdt et eget møte med i banken den 12.10.07 i et forsøk på å få banken til å endre kravet om ekstraordinær nedbetaling til banken. Banken sa nei, men den sa også at banken ville vurdere dette på nytt i et senere møte avtalt til den 13.12. (11.12). Se bilag B3.

 

Side 236

Banken:Det anføres at foreldelsesfristen begynte å løpe den 28. september 2007… Foreldelsesfristen på tre år er følgelig oversittet.”

Feil: Låntagerne har hele veien, skriftlig og muntlig, i samtlige møter med banken, både før og etter selskapets konkurs, gjort banken oppmerksom på at låntagerne har ment bankens fremgangsmåte for lånet ikke ble gjennomført på en etisk eller juridisk korrekt måte. Etter forlagets konkurs i januar 2010, ble det ved flere anledninger fra bankens side sagt at banken ville komme opp med forslag til løsning som alle parter kunne leve med. Banken kom aldri med noe forslag og til tross for en rekke purringer, skjedde det ingen ting før låntagerne til slutt måtte be advokat ta kontakt med banken. Advokaten måtte også purre banken en rekke ganger over flere måneder før banken til slutt utleverte lånedokumentene. Det er således banken selv som har vært sterkt medvirkende til å trekke saken ut i tid.

 

Side 237

Banken:Subsidiært anføres at avtalen ikke er ugyldig i henhold til avtalelovens §33. Det er ikke i strid med redelighet og god tro å gjøre avtalen gjeldende etter sitt innhold.”

”Det anføres at saksøkerne ikke er å regne som forbrukere, da…”

Feil: Det må tvert i mot være svært uredelig av en bank å tilby et forbrukslån og å gi låntagerne og kausjonist lånedokumenter hvor det skriftlig fremgår på alle dokumentene at låntagerne er og skal regnes som forbrukere, og hvor banken i ettertid påstår at kunden allikevel ikke er å regne som forbrukere. Det er jo rett og slett å føre kundene sine bak lyset. Dette kan ikke oppfattes på noen annen måte enn som ren svindel, dersom kundene ikke skal kunne stole på det som står på bankens egne dokumenter.

Det er ingen tvil om at kunden har inngått avtalen i god tro om at de var forbrukere, og banken må ha forstått at kunden anser seg som forbrukere når det er det banken faktisk tilbyr og presenterer kunden. Banken valgte allikevel ikke å informere og avtale noe annet med kunden. Bankens opptreden er utvilsomt i strid med redelighet og god tro.

Banken og Feil: Øvrige faktafeil og påstander fra banken på sidene 237 til 239 dekkes andre steder i saken, slik at øvrige feilaktige påstander derfor ikke gjentas kommentert her.

 

Bankens anketilsvar til lagmannsretten datert 27.09.13, fra side 489

Side 492

Banken:Det er i anketilsvaret hevdet at banken den 25. september 2007 tok ”kontakt med Bilek og Hervig, foreslo at de skulle ta opp private forbrukslån på kr 375.000 hver, med sikkerhet i egne boliger. Løpetiden skulle være 45 dager.” Dette er etter bankens vurderinger ikke korrekt og i beste fall upresist angitt.”

Feil: Det er trist å registrere at banken, som er en del av Sparebank1 gruppen, ved flere anledninger ikke forteller sannheten. Det viste seg at låntagerne hadde rett i sine påstander.

Låntagernes advokat måtte i senere prosesskriv fremprovosere banken til å fremlegge bankens protokoll fra kredittkomiteen i banken hvor lånesaken ble behandlet, se side 40 eller bilag B12.

Det er også å bemerke at banken ikke innfridde sin edisjonsplikt etter loven, der banken skulle ha fremlagt alle bevis uoppfordret allerede for tingretten.

 

Banken:Det medfører ikke riktighet at banken gikk bort fra opprinnelig lånetilsagn ved møte den 28. september 2007. Bilek og Hervig hadde ikke tidligere fått noe lånetilsagn. Hervig og Bilek har fått et lånetilsagn. Dette ble presentert under møte den 28. september.”

Feil: Det er jo ganske utrolig at banken hevder dette, når banken selv skriver noen linjer over i sitt prosesskriv: ”Den 25. september ble det klart at Bilek og Hervig ville kunne få hvert sitt personlige lån i banken…”

Det er ingen tvil om at lånetilsagnet ble gitt pr telefon den 25. Dette har bankens bedriftsrådgiver vitnet og bekreftet i tingretten og er i samsvar med bankens egen protokoll fra sitt møte i kredittkomiteen, se side 40 eller bilag B12.

Dette bekreftes også i eposter datert 26. september fra bankens bedriftsrådgiver som bekrefter invitasjon til signeringsmøte, se bilag B1.

 

 

Side 493 og 494

Banken:Banken bestrider både at det var noen endringer av lånevilkår å varsle om, og at banken har brutt sine plikter etter finansavtalelovens kapittel 3. Det anføres at det avgjørende må være at Banken ikke kjente til omstendigheter av betydning for avtaleinngåelsen som var ukjente for Bilek og Hervig.”

Feil: Det er etter låntagernes mening svært rystende at en bank virkelig kan mene at det ikke er vesentlig informasjon for låntagerne og kausjonisten, når man overrumpler med helt nye vilkår først på signeringsmøtet, hvor kunden har kommet i god tro om å undertegne på noe annet. Banken utnytter dessuten denne situasjonen på en svært uredelig måte ved at banken vet at kunden er under press. Banken har hatt flere dager på seg til å informere låntagerne og kausjonisten om de nye vilkårene de ville stille.

 

Banken:Banken hadde, om noe, lite å tjene på de finansielle endringene som ble gjort i forhold til de ankende parter og Orion.”

Feil: Det er svært underlig at banken, når de hevder de ikke hadde noe å tjene på endringen, ikke gjorde om på det nye kravet om at forlaget ekstraordinært skulle nedbetale på sitt langsiktige lån, når låntagerne så sterkt ønsket en slik endring. Eneste logiske forklaring er at banken bevisst ønsket å kvitte seg med Orion Forlag som kunde. Dette samsvarer med uttalelser fra banken i et bankmøte 18.11.11, se bilag B21.

 

Banken:Det er ikke bestridt og har heller ikke vært noe tema at Bånrud som realkausjonist er forbruker. Det bestrides imidlertid at Bilek kan utrede noen rettighet av dette.”

Feil: Banken visste, eller burde ha visst, at banken har en særskilt plikt til å informere kausjonister om vilkårene for kausjonen i god tid på forhånd. Det holder ikke med å informere samme dag som avtalen inngås.

I denne saken var kausjonisten uomtvistelig en vanlig forbruker og uten økonomisk innsikt. Banken skjønte eller burde ha skjønt at kausjonisten hadde hatt behov for god tid og bred informasjon om alle sider ved lånesaken og kausjonsforpliktelsen. Det at banken heller ikke tok hensyn til kausjonistens ekstraordinære informasjonsbehov, forteller alt om bankens holdninger og innstilling i denne saken.

Det er et faktum at en kausjonist påtar seg samme ansvar og forpliktelse som en låntager. Banken tvangsinnkrevde i dette tilfellet kausjonisten for lånebeløpet, se bilag B6, men banken måtte senere trekke dette kravet.

Hadde banken utført god bankskikk, hadde banken sendt låntagerne og kausjonisten informasjon om de nye vilkårene samme dag som vedtaket formelt ble fattet den 26.9 og ikke først under signeringsmøtet den 28.9. Dette skulle banken ha gjort ikke minst av hensyn til kausjonisten. Bankens bedriftsrådgiver vitnet dessuten i lagmannsretten at det ekstraordinære vilkåret ble snakket om i kredittkomiteen allerede den 25.9 på vei ut av møtet i kredittkomiteen den dagen.

Temaet om kausjonister er forøvrig bredere omtalt i saken under menyen ”Uredelighet og kynisme i norsk bankvesen?”

Det er også bemerkelsesverdig at ikke retten ønsket å gå nærmere inn på dette feltet, som er et viktig område med lite rettspraksis, og som er en viktig bit av helheten i saken.

Det antas at hele denne konkrete saken og bankens handlemåte er å betrakte som vanlig praksis og god bankskikk innenfor Sparebank1s tilsluttede banker, og at denne saken derfor gjenspeiler holdninger og vurderinger av hvorledes låntagere og kausjonister vil bli behandlet i disse bankene.

 

Kommentarer til selve dommen fra tingretten

Se mer utfyllende kommentarer i dokument nr. 2 som du finner under menyen: Anke Høyesterett / Dom tingrett og lagmannsrett

 Tingrettsdommen: ”retten reagerer på at ikke forlaget også kunne tilbakebetalt lånet til låntagerne når forlaget fikk inn 2,9 millioner kroner mer enn budsjettert.”

Feil: Banken hevdet i tingretten at forlaget fikk inn 2,9 millioner kroner mer i omsetning enn budsjettert. Dette forklarte og understreket låntagerne flere ganger i tingretten var feil og forklarte samtidig hvordan den faktiske situasjonen var. Men dommeren ville åpenbart ikke ta hensyn til dette, og la i stedet bankens beskrivelse til grunn.

 Forlaget fikk tvert imot inn kr 2,1 mill. mindre enn budsjettert i perioden det var snakk om, og kr 3,5 mill. mindre enn budsjettert for hele året. (Budsjettet for søkeperioden var kr 10 mill. kroner, mens det allerede var opptjent kr 5 mill. på søknadstidspunktet. Årsbudsjett var kr 24 mill., omsetningen ble kr 20,5 mill., kr 3,5 mill. under budsjett. Se bilag B23.

 Dette en svært alvorlig feil fra banken og retten, og som gir et fullstendig feil inntrykk av selskapets og låntagernes vurderingsevne og den faktiske situasjonen.

Dette betyr jo at alle som leser tingrettsdommen kan få inntrykk av at låntagerne og forlaget rett og slett har dummet seg ut. Hadde bankens og rettens beskrivelse vært korrekt, så hadde låntagerne selvsagt ikke hatt noen grunn for å gå til sak i det hele tatt.

 

 Kommentarer til dommen fra lagmannsretten

Se mer utfyllende kommentarer i dokument nr. 4 som du finner under menyen: Anke Høyesterett / Dom tingrett og lagmannsrett

Lagmannsrettsdommen: ”Aksjonærene var, i den sammenheng de møtte i banken, primært representanter for selskapet, og det var dets interesser de ønsket å ivareta.”

Feil: Det var banken som tilbød låntagerne et kortsiktig forbrukslån og banken som inviterte låntagerne og kausjonisten til signeringsmøte som forbrukere, og ikke som aksjonærer. Banken fulgte også opp dette ved å utstede samtlige lånedokumenter for forbrukere. Verken låntagerne eller kausjonistene var invitert til banken som aksjonærer, men altså som privatpersoner og forbrukere. Retten kan ikke sammenblande disse rollene, og behandle lånet som aksjonærlån, når samtlige dokumenter sier noe annet. Retten kan ikke straffe låntagerne for eventuelle feil banken har begått. Låntagerne hadde dessuten aldri tatt opp lånet dersom det hadde vært snakk om et aksjonærlån. Det finnes ingen holdepunkter en slik påstand, tvert imot kan det motsatte dokumenteres ved vitneprov.

 Det vil være en umulighet å inngå noen form for avtaler med Sparebank1 dersom man ikke kan stole på det som står i dokumentene banken selv utsteder. Samtidig vil det være helt håpløst å vite hvilke lover og regler som faktisk gjelder og for hvem. Det kan ikke være så kompliserte tolkninger av tydelige setninger i et relativt enkelt og alminnelig lovverk at selv vanlige advokater innenfor bankvesenet ikke forstår det engang, og helt på tvers av folk flest sin oppfatning?

 

Forskrift om låneavtaler Endret ved forskrift 15 juni 2007 nr. 631.

  • 2.Ufravikelighet

Forskriften kan ikke fravikes ved avtale til skade for en låntaker, jf. finansavtaleloven § 2 første ledd. Når institusjonens kunde ikke er forbruker, kan reglene i § 4 fravikes ved avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene.

Det er heller ikke avtalt at avtalen skal fravikes, slik at dette også viser at banken må være bundet av den skriftlige avtalen banken selv har inngått med låntagerne slik at låntagerne skal regnes som forbrukere med de rettigheter som følger av loven.

  Lagmannsrettsdommen: ”Begge de ankende parter forklarte i retten at de følte seg presset på grunn av selskapets akutte behov for likviditet til å sikre lønnsutbetalinger og frigjøring av det tilbakeholdte boklageret. Noen holdepunkter for at banken utøvet press for å få dokumentene underskrevet, er det ikke. Tvert imot må frarådingene, som samtlige involverte ble forelagt og undertegnet, tas til inntekt for det motsatte. Den korte tiden som gikk fra behandlingen i kredittkomitéen til partene møttes den 28. september legger lagmannsretten til grunn at skyldtes et sterkt ønske om fortgang fra aksjonærenes side.”

 

Feil: Det er leit at retten åpenbart ikke har villet lytte og ikke tatt notater fra forklaringene til låntagerne om hele årsakssammenhengen for at de og kausjonisten følte seg presset til å undertegne avtalen der og da. Se de 24 punktene som forklarer dette i dokumentet under menyen ”Uredelighet og kynisme i norsk bankvesen?”

 

Det er også utrolig at retten mener det er kort tid fra bankens vedtak i kredittkomiteen der det ekstraordinære vilkåret tas opp den 25.9, protokolleres den 26.9 og signeringsmøtet først finner sted den 28.9, altså over 2 dager senere. Banken hadde altså mer enn rikelig tid til å informere låntagerne om det nye vilkåret. Retten antyder i stedet at bankens manglende orientering om det nye vilkåret kan lastes press fra låntagernes side.

 

Kommentarer til bankens anketilsvar Høyesterett

Banken: ”For det første ble vedtaket fra kredittkomiteen den 25. september 2007 ikke meddelt de ankende parter. Det var telefonkontakt mellom partene der det ble gitt uttrykk for at vilkårene for kreditten til de ankende parter ville bli til på veien. Det foreligger følgelig kun et tilbud i saken, som ble videreformidlet i møte den 28. september 2007.”

 

Feil: Denne beskrivelsen er stikk i strid med hva bankens kundekontakt og bedriftsrådgiver har redegjort for i retten, og i strid med låntagers redegjørelse, og i strid med domsdokumentene. Forlagets kontaktperson, som var bedriftsrådgiver i banken, ringte Bilek den 25.9 og sa at banken hadde besluttet at banken allikevel kunne gi lånet. Det var dog ikke forlaget som skulle få lån, men banken kunne yte lånet som et rent forbrukslån til Bilek og Hervig som privatpersoner. Så kunne låntagerne heller låne dette videre til forlaget. Det var aldri snakk om vilkårene for noe kreditt under samtalen. Det var kun snakk om det private forbrukslånet som låntagerne ble tilbudt. Det ble derimot ikke oppgitt hvilken rentesats dette lånet skulle ha.

 Denne fremstillingen samsvarer med bankens eget vedtak fra kreditkomitemøte den 25.9.07, se side 1 i bilag B12. Dette ble formidlet låntagerne muntlig på telefon den samme dagen.

Banken: ”For det andre foreligger ingen e-postkontakt mellom partene i perioden 25. september til 28. september.”

Feil: Dette er også direkte feil. Det ble sendt flere eposter mellom partene i denne perioden, se bilag B1.

 

I epost datert den 26.09 kl. 10.38 bekrefter banken å ha mottatt en del av dokumentasjonen til møtet og hvor det ble foreslått at møte holdes fredag den 28.9. Senere samme dag, onsdag 26.9 kl. 15.24 sender banken nok en ny epost til Bilek der det står:

 

”Har dere anledning til å møte fredag kl 10.00 med ektefeller og samboer? Lånedokumenter vil da være klare for signering.

Jeg har ennå ikke mottatt selvangivelsen til Jan Hervig.“

Se mer utfyllende kommentarer i dokument nr. 8 som du finner under menyen: Anke Høyesterett / Dom tingrett og lagmannsrett

FAKTAFEIL SOM BANKEN MENER LÅNTAGERNE HAR GJORT: epost den 8.1.2016 fra banken til låntagerne ;

Svar Sparebank1_8.01.2015

Sparebank1 Oslo & Akershus er etter lagmannsrettens dom og etter at banken i oktober 2015 fikk medhold i at anken ikke skulle bli behandlet i Høyesterett, invitert til å komme med kommentarer til det som banken anser som faktafeil fra låntagerne i saken. Banken er samtidig invitert til å komme med sine vurderinger av sakens etiske og moralske sider. Det har banken ikke villet, se bankens epost over datert 8.1.2016.

Banken har i en tidligere epost til låntagerne hevdet at følgende er faktafeil fra låntagernes side: (Nummereringen foran hvert punkt er låntagernes nummerering, med referanse til låntagernes kommentarer under:)

DETTE ER FAKTAFEILENE BANKEN MENER LÅNTAGERNE HAR GJORT;

(1)-        Det medfører ikke riktighet at Bank 1 vedtok en «ny bankpolicy» som ble gjort gjeldende mot forlaget. 

(2)-        Orion Forlag AS var i brudd med de krav til egenkapital som var satt i låneavtalen høsten 2007.

(3)-        Det medfører ikke riktighet at banken begunstiget sin egen sikkerhet på bekostning av låntagerne. 

(4)-        Det medfører ikke riktighet at banken opplyste at frarådingen kun var en formalitet.

(5)-        Banken orienterte i signeringsmøte for at Hervig og Bilek burde etablere sikkerhet for sitt krav mot selskapet. Låneavtalen Bilek og Hervik inngikk med selskapet underbygger at sikkerhetsstillelse også ble vurdert.

(6)-        Det medfører ikke riktighet at banken på eget initiativ sørget for å tegne og tinglyse sikkerheter for Hervig/Bilek da forlaget opprinnelig tok opp det langsiktige lånet i august 2000. Slik sikkerhet ble heller ikke etablert ved senere refinansieringer. 

(7)-        Partene er uenige om hvorvidt betingelsene for lånet ble klart 26. september eller 27. september har betydning for rettens avgjørelse. Tingretten legger til grunn at betingelsene var klare mellom den 25. september og 28. september, og at det er sannsynliggjort at betingelsene i hvert fall var klare den 27. september. Tingretten legger følgelig ikke et uriktig faktisk grunnlag til grunn for sin avgjørelse. 

(8)-        Det var Hervik/Bilek som selv måtte etablere sikkerhet for sitt lån til forlaget.

(9)-        Banken forholder seg til den regulering som fremgår av de benyttede forbrukerdokumenter. Det er imidlertid uenighet om Hervig/Bilek kan påberope seg rettigheter i annen forbrukerlovgivning.

(10) Banken ønsker å opprettholde en rett til å komme tilbake til saken etter at lagmannsrettens dom foreligger.

Låntagerne har følgende korte kommentarer til bankens punkter;

  1. Dette ble uttalt blant annet i møte med banken fra banken selv, ref vitneerklæring fra advokat Kristian Voie Danielsen som var tilstede i møte med banken da dette ble sagt. Se menyen bilag dokumentasjon bilag B21.
  2. Forlaget innfridde aldri kravet til egenkapitalprosent som banken satte formelt allerede i 2004, men banken har aldri noen gang eller noe år reagert eller tatt dette opp som noe problem med kunden verken skriftlig eller muntlig – før nå i ettertid ifbm saken. Det er derfor svært uredelig og helt meningsløst av banken å trekke dette inn i ettertid som et moment. Låntagerne er selvsagt innforstått med at banken når som helst fritt kan endre vilkårene, det er ikke det låntagerne reagerer på. Det er utelukkende fremgangsmåten til banken det reageres på.
  3. Banken begunstiget sin egen sikkerhet ved å få direkte pant i låntagernes bolig og kunne kreve kausjonisten i tillegg. Dersom banken virkelig hadde ment at de ikke bedret sin egen sikkerhet, kunne jo banken like gjerne ha endret vilkårene når låntagerne klagde. Banken ville absolutt ikke endre vilkårene. Eneste logiske og fornuftige forklaring er derfor at banken fryktet tap og ville bedre sin sikkerhet.
  4. Banken jurist sa under signeringsmøtet klart å tydelig at frarådingen kun var en formalitet pga myndighetene var blitt stadig strengere med at banken måtte fremlegge for låntagerne og kausjonisten.
  5. Banken orienterte ikke låntagerne om dette. Da ville banken under alle omstendigheter vært forpliktet til å følge opp at slik pantstillelse faktisk ble etablert av hensyn til kausjonisten. Dette følger også av finansavtaleloven. Dette underbygger det faktum at banken ikke tok opp dette. Dette bekreftes også av bankens eget referat fra møtet, som viser at pantstillelse ikke var noe tema.
  6. Banken sørget  i 2000 for å tegne og tinglyse sikkerheter for lånet i banken hvor låntagerne hadde kausjonert for lånet. Det var forlaget som betalte regningen for denne sikkerhetsstillelsen og låntagerne var naturligvis beskyttet på lik linje som banken gjennom disse sikkerheter som banken tegnet.
  7. Banken fremla ikke, slik de er forpliktet til ihht edisjonsplikten, dokumentene med referat fra bankens beslutning om vilkår for lånet. Dette viste at beslutningen formelt ble fattet den 26.9, men bankens bedriftsrådgiver vitnet i lagmannsretten at dette ekstraordinære vilkåret ble snakket om allerede i bankens interne møte den 25.9.
  8. Etisk og moralsk er det ingen tvil om at banken skulle ha sørget for pantstillelsen siden banken fratok låntagerne pantet låntagerne hadde, og det var banken som overrumplet med krav om ekstraordinær nedbetaling fra forlaget, som en forutsetning for et forbrukslån til privatpersoner. Låntagerne er også helt overbesvist om at retten hadde kommet til samme konklusjon dersom retten hadde tatt seg tid til og vist vilje til å gå inn i problemstillingen.
  9. Banken har aldri forholdt seg til vilkårene og det som fremgår av lånedokumentene, hvor det tydelig fremgår at låneavtalene er forbrukslån på forbrukervilkår. Det er ingen tvil. Banken har i sine prosesskriv flere steder skrevet at dette skal anses som næringslån og aksjonærlån. Det samsvarer ikke med de dokumentene banken leverte lånekunden og ikke med det banken muntlig sa til låntagerne både før møtet og da lånet ble signert.
  10. Banken har en rekke ganger blitt bedt om å komme med sine vurderinger av sakens etiske og moralske sider. Det tør åpenbart ikke banken som nå er sponsor til landslagene i langrenn under mottoet «Fair play» .

Låntagerne kommer tilbake med mer om sakens etiske og moralske sider. Det kommer også en gratis ebok hvor hvert konkrete punkt i saken vurderes opp mot etikk og moral.