Forord og faglige uttalelser

 De livsviktige historiene
– og en invitasjon til debatt

Forord Av Henrik Syse

 Det er mye som er bra i norsk bank ­‐ og finansvesen – jeg ønsker ikke å benekte det. Faktum er likevel at en god del enkeltmennesker hvert år opplever at bankvesen og finansielle rådgivere ikke holder det de lover. Noen av dem som taper penger på det – kanskje store penger – klager, til bankene eller til Finansklagenemnda. Men ikke så mange skriver om det, slik Jan Hervig og John Bilek har gjort. Det skal de ha stor takk for.

Etikken er alltid avhengig av eksempler. Jesu lære uten lignelsene og de konkrete møtene med mennesker hadde forblitt vanskelig å gripe. Eller som Aristoteles tre århundrer før Kristus påpekte: Etikk handler om praksis. Skal vi bedømme og forstå praksis, kan vi ikke bare ta utgangspunkt i teori. Vi må grave oss ned i sammenhengene. Derfor er Hervigs og Bileks historie så viktig.

Sparebank 1 har utvilsomt sine forklaringer på det som skjedde da Orion forlag måtte endre sine initielle avtaler med banken og, etter Hervigs og Bileks oppfatning, havnet i en mye mindre fordelaktig situasjon enn det de burde ha vært. I verste fall er det snakk om at de to, og også andre involverte, endte opp med å bli ført bak lyset. Slikt fortjener offentlig debatt.

Den debatten bør særlig ta utgangspunkt i følgende etiske prinsipper:

Forutsigbarhet: Å drive forretninger, så vel som å holde orden på privat økonomi, er komplisert og uforutsigbart. Profesjonelle långivere og bankforbindelser skal ikke gjøre ting mindre, men snarere mer forutsigbare.

Tydelighet: Finansielt språk og tilhørende juridiske distinksjoner er ikke forståelige for folk flest, heller ikke for mennesker med forretningserfaring. Plutselig blir man fortalt at «dette vil være veldig lurt…», eller «det er jo bare helt naturlig at…» – uten at man har forutsetning for å vite hva man egentlig blir med på, og uten at man blir forklart hva som kan bli konsekvensene.

Rimelighet: Banker og lignende maktinstitusjoner som står på sitt til siste slutt, er sjelden noe vakkert syn. Det eksisterer allerede i utgangspunktet, som oftest, en ubalanse i maktforholdet mellom bank og kunde. Påståelighet og urimelighet fra den sterkeste parten i det forholdet, bare forsterker ubalansen.

I den angjeldende saken er det ikke min oppgave å felle dom. Som en som har arbeidet med etikk generelt og næringslivsetikk spesielt i flere år, vil jeg imidlertid understreke enda en gang viktigheten av slike historier. Kunder og publikum skal ikke trenge å sitte med lua i hånden og unnskylde seg for at de ikke skjønte hva som egentlig skjedde, den gangen det gikk så veldig galt. Derfor trenger våre banker og finansinstitusjoner konstant å utfordres. Historier om ivrige salgsagenter for risikofylte strukturerte spareprodukter har satt en støkk i mange av oss, med Røeggen ‐saken som det mest kjente eksemplet. Vi trenger å høre om flere slike eksempler. Derfor er dette en viktig sak – og en velkommen invitasjon til samtale og debatt.

 

BildeFOTpåMANN

Foto/illustrasjon: Crestock

PROBLEMSTILLINGER – ANDRE FAGLIGE UTTALELSER

Vi, de to låntagerne, anså Sparebank1 Oslo & Akershus å være en god og profesjonell bank som gjennom 7 år ga oss god behandling og gode råd frem til denne lånesaken. I signeringsmøtet overrumplet banken oss med helt nye vilkår, villedende dokumenter og ble satt i en svært ubehagelig tvangssituasjon og vi signerte de klargjorte lånedokumentene i møtet.

Vi opplever at vi ble lurt av Sparebank 1 Oslo & Akershus. Dette har ført til at vi tapte unødvendige store beløp, og banken satte oss som små låntakere i store økonomiske vanskeligheter – de som skulle være våre hjelpere.

Banken kunne, dersom den hadde opptrådt som god rådgiver, og med enkle grep, ha hindret at det ble tapt penger. Etter at vi tapte hele lånet, mens banken fikk dekket alt sitt, sa bankens representant at den ville komme til en minnelig ordning med oss for å redusere vårt tap. Men banken halte ut tiden og trakk seg til slutt fra sitt løfte.

Deretter ble vi motarbeidet av banken da vi vi prøvde å få saken behandlet i Finansklagenemda. Vi måtte derfor gå rettens vei og opplevde også gjennom to rettssaker en bank som hele tiden motarbeidet oss, kom med flere faktafeil, og vi følte at vi ble behandlet mer som en slags fiende enn som en tidligere kunde.

Vi har full forståelse for at en bank fritt kan endre sine vilkår, det er kun bankens fremgangsmåte med mangelfulle råd, bruk av villedende dokumenter og faktafeil vi reagerer på. Vi mener også at mye kan tyde på at banken slipper for enkelt unna i rettssystemet.

Basert på våre opplevelser som låntagere i forbindelse med denne tvistesaken, vil vi fraråde alle fra å benytte Sparebank1 Oslo & Akershus. Banken fastholder i et intervju om denne saken i Finansavisen den 15.9.2015 følgende: «Alle beslutninger som tas i banken må selvsagt også vurderes i et etisk perspektiv. Vi kan ikke se at banken i denne saken, har handlet i strid med etiske prinsipper i denne saken.», kommenterer konsernmarkedssjef Bjørn-Inge Haugan i SpareBank1 Oslo Akershus.

Vi som låntagere mener saken ble feil og mangelfullt behandlet i begge rettsinstanser, og vi opplevde at banken også motarbeidet at saken skulle kunne behandles i Høyesterett. Vi er overbevist om at saken er håndtert på en uetisk måte fra banken på en rekke punkter. Men, siden vi er part i saken og ikke kan uttale oss objektivt, har vi fått en av landets fremste eksperter med doktorgrad i næringslivsetikk, ekon.dr. og siv.ing. Jørn Bue Olsen til å belyse og analysere saken fra et etisk ståsted. Han har fått med seg Henrik Syse med doktorgrad i filosofi som konsulent. Det vil derfor etter hvert utgis en gratis ebok, der første del av boken skal omhandle etikk og moral generelt, andre del etikk og moral i bankvesenet generelt og tredje og siste del vil analysere denne konkrete saken som et praktisk eksempel. Henrik Syse har allerede skrevet forordet til den planlagte boken, se innledningen.

Nedenfor finner du kort punktvis noen av de problemstillingene vi låntagerne mener bør belyses. Rett under disse punktene finner du flere faglige vurderinger om denne spesielle saken fra bankfaglige personer som advokat Arne K. Stokke, tidligere advokat i Sparebanken Øst og tidligere banksjef Jan G. Breivik i daværende Sunnmørsbanken og Oslobanken, samt fra pensjonert advokat Stein Atne.

EKSEMPLER PÅ NOEN ETISKE (OG JURIDISKE) VURDERINGER SOM BØR ETTERGÅES OG BELYSES FRA FAGLIG HOLD

 Er det virkelig greit at:

  1. banken endret vesentlig på allerede avtalte lånevilkår flere dager før signeringsmøtet, uten å varsle kunden om disse endringene?
  1. banken utnyttet kundens økonomiske og tidsmessige pressede situasjon for å oppnå fordeler for banken?
  1. banken la til rette for at kunden skulle signere lånedokumentene under selve signeringsmøtet, samtidig som banken presenterte helt nye og vesentlige vilkår for kunden samtidig som banken visste at kunden var i en presset situasjon?
  1. banken ikke forsikret seg om at låntager og kausjonist faktisk hadde forstått de nye vilkårenes innhold og risiko?
  1. banken, som anså lånesaken som så spesiell at banken så behov for å ha med seg en egen jurist på signeringsmøtet, faktisk ikke informerte låntagerne om dette? Burde ikke låntagerne og kausjonisten blitt rådet til å invitere med seg en egen fagperson i møtet?
  1. banken, som hadde vært kundens faste bedriftsrådgiver gjennom 7 år, plutselig og uten å varsle og orientere kunden om det, ikke opptrådte som kundens rådgiver i signeringsmøtet? Banken stilte åpenbart kun for å ivareta bankens egne interesser. Men, denne banken reklamerte med ”Hos oss får du gode økonomiske råd om lån og finansiering slik at du kan konsentrere deg om arbeidet i din bedrift”, samtidig som kundens kontaktperson i banken hadde tittel som bedriftsrådgiver.
  1. banken la til rette for signering under møtet når styrkeforholdet mellom partene var i så grov ubalanse som i dette tilfellet?
  1. banken tilrettela for at lånedokumentene skulle signeres der og da, når bankens hensikt var å få kunden til å signere på de nye vilkårene og ikke på den muntlige avtalen som banken og kunden hadde inngått tidligere og som kunden hadde forberedt seg på og trodde de kom for å signere?
  1. banken fokuserte på at banken på eget initiativ hadde endret og utvidet lånets løpetid og presenterte dette som en stor fordel for kunden, uten samtidig å vektlegge at kunden også måtte godta et annet nytt vilkår som var til stor fordel for banken og til stor ulempe for lånekunden?
  1. banken sammenblandet låntagernes roller, mellom privat og næring, uten å klargjøre dette på forhånd? 
  1. banken krevde en ekstraordinær nedbetaling på et næringslån, som pressmiddel for å være villig til å yte privatpersoner et forbrukslån med pant i privat bolig, og en vanlig forbruker som kausjonist uten å orientere om dette på forhånd?
  1. banken behandlet og orienterte kausjonisten, som var vanlig forbruker og stilte med pant i privat bolig, samtidig og på lik linje som låntagerne?
  1. banken utnyttet kundens pressede økonomiske situasjon og tilbød og fristet med umiddelbar utbetaling av lånet samme dagen som møtet ble avholdt?
  1. banken ikke ga låntagerne informasjon om viktigheten og betydningen av pantesikkerhet og heller ikke videreførte den pantesikkerheten som kunden allerede hadde i banken? Dette bekreftes av referatet som banken skrev fra møtet, der pantesikkerhet ikke er nevnt med et ord.
  1. banken tilbød forbrukslån og benyttet forbrukerdokumenter som skriftlig bekreftet at låntagerne skulle anses som forbrukere, mens banken faktisk anså det som et næringslån uten forbrukerrettigheter, og uten å orientere og avtale dette med låntagere og kausjonist?
  1. jo kortere og jo dårligere møtereferat banken skriver, jo sterkere juridisk stiller banken?
  1. slik dommen i lagmannsretten ble, fikk banken godkjent udokumenterte forhold banken ikke hadde tatt med i referatet, mens kunden fikk bevisbyrden? EU direktiv som Norge er forpliktet av sier tvert imot at det er banken som har bevisbyrden.
  1. banken skal slippe å sannsynliggjøre sine udokumenterte påstander, men kan overlate til kunden å måtte motbevise bankens påstander? (ref. tema om pantesikkerhet som banken hevdet de hadde tatt opp, men som ikke var omtalt i bankens eget referat fra møtet.)
  1. banken holder tilbake informasjon for retten (edisjonsplikten) som den er pliktet å legge frem? jfr de interne bankdokumentene som bekreftet at beslutningen som banken holdt skjult for låntagerne, faktisk ble tatt i et internt bankmøte flere dager før signeringsmøtet.
  1. tingretten fastholder og skriver i domsslutningen om udokumenterte påstander fra bankens side, som låntagerne to ganger i tingretten tilbakeviste og kunne dokumentere var feil referert fra banken side? jfr saken der banken og retten tross låntagers protester påstår at forlaget kunne ha betalt tilbake både til banken og låntagerne? Banken og dermed retten sammenblandet salgsinntekter og med feil budsjettall, slik at det ga et helt feil inntrykk og bilde av låntagerne og saken.
  1. Det burde også foretas en vurdering i begge rettssakene om noe kan tyde på at det er forskjell i rettens behandling av saken mellom låntagerne og låntagernes vitner og banken og bankens vitner? Det kan være nyanser og forskjeller i valg av formuleringer, generelle oppfattelser, og om enkelte vurderinger av betydning hoppes over og eventuelt andre forhold som bør belyses nærmere.

NOEN FAGLIGE VURDERINGER FRA ANDRE EKSTERNE JURISTER OG BANKFOLK OM SAKEN:

Betraktninger om forholdet kunde / bank med bakgrunn i sak Bilek/Hervig – Sparebank1 Oslo & Akershus AS fra advokat Arne K. Stokke tidligere advokat i Sparebanken Øst:

Innledning

Jeg har avgitt vitneforklaring både i tingretten og lagmannsretten i rettssaken mellom Bilek/Hervig og Sparebank1 Oslo og Akershus AS. Jeg har tidligere vært ansatt i bank i 18 år som advokat og har som sådan erfaring med forholdet kunde/bank, særlig i de situasjoner der det har oppstått et motsetningsforhold mellom kunde og bank.

Som vitne i rettssaken ble jeg spurt bl.a. om forbrukerbegrepet og om det vernet som forbrukere er gitt i finansavtaleloven.

Jeg vil gjerne presisere at min betraktninger nedenfor ikke bygger på faktum i rettssaken, men er generelle betraktninger knyttet til forholdet kunde/bank, særlig hvor bankens handlinger og ønsker ikke er i samsvar med kundens. Når man skal vurdere rettsreglenes anvendelse i en konkret tvist, er det viktig å være klar over de underliggende forhold, ønsker og mål som gjør seg gjeldende på begge sider i kundeforholdet.

Kunde/bank

Utgangspunktet er at banker konkurrerer hardt om kunder både innenfor privatkunde- og bedriftsmarkedet. Bankene kjemper om å fremstille seg som attraktive og konkurransedyktige på pris. Konkurransen medfører at bankene innenfor utvalgte områder legger til en del tilleggstjenester utover selve kreditten og prisen på denne. Slike tilleggstjenester kan være forhold som knyttet seg til rådgivning, erfaring med spesielle sektorer av næringslivet og utstrakt service.

I hvilken grad denne markedsføring av tilleggstjenester forplikter banken rettslig, kan det sies mye om. Men ofte vil kunden legge stor vekt på hvordan banken opptrer og hvilken bistand de kan få f.eks. til rådgivning og da tilnærmet «gratis». Dette gjelder særlig innenfor bedriftsmarkedet i forhold til mindre bedrifter som ofte er uten godt oppbygd eller egen fagadministrasjon.

Etter min mening må banken selv vurdere om slike forhold som rådgivning/service kan gi spesielle forventninger hos kunden også i tilfelle der det er en presset situasjon mellom kunde og bank. Det er særdeles viktig at banken opptrer profesjonelt og objektivt i disse situasjonene. Det kan banken gjøre ved å være særdeles nøye med å følge de spilleregler som finansloven og øvrige bestemmelser om forbrukervern, gir kunden.

Forskyvning av risiko

I de tilfelle en bank ser at et engasjement begynner å bli mer risikofylt enn det banken selv vurderer er riktig, gitt de sikkerheter som foreligger og økonomiske forhold hos kunden, vil banken ofte se på muligheten for å overføre risiko til andre for dermed å redusere egen risiko. I forhold til mindre bedrifter vil dette ofte skje gjennom spredning av engasjementet på f.eks. bedrift og eiere av bedriften.

Det er nettopp det som skjer i den foreliggende sak. I seg selv er dette ikke ulovlig eller etisk uforsvarlig, men her trer banken inn på et område som krever stor årvåkenhet fra bankens side og forsvarlig saksbehandling. Ofte inntrer disse situasjoner der bedriften trenger mer likviditet og er helt avhengig av banken for å oppnå dette. Dette gir banken mulighet for å oppnå en redusert risiko totalt sett fordi bedriften og eiere som nevnt er helt avhengig av likviditetstilførsel for videre drift. Spørsmålet blir da om eiere i slike situasjoner tar helt selvstendige og godt gjennomtenkte valg både for seg selv og bedriften de leder.

I slike situasjoner vil kunden eller eiere av kunden strekke seg langt for å oppnå det de mener vil «redde» situasjonen og kanskje ikke tenke godt nok over alle forhold som bør vurderes. Det banken av erfaring vet er at bedrifter med svekket likviditet/økonomi ofte er dårligere stilt enn det eiere og ledere av bedriften gir uttrykk for.

Banken må i slike tilfelle ikke legge press på kunden og ikke legge opp til en saksbehandling som medfører at det ikke blir tid til å foreta alle nødvendige og godt gjennomtenkte vurderinger. Det er viktig at det gis tid for kunden og dens eiere til å vurdere alle sider ved tilbudet og vilkår som banken setter for nye lån/likviditet.

Forbruker

Finansavtaleloven fastslår at loven ikke kan fravikes til skade for en forbruker. Loven definerer forbruker som fysisk person når kredittavtalens formål for personen ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet. Videre er det i loven fastslått at loven ikke kan fravikes til skade for en kredittkunde dersom kredittkunden er en fysisk person, og kreditten er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører kredittkunden uten at godet hovedsakelig er knyttet til kredittkundens næringsvirksomhet. Det typiske eksempel er næringskreditt sikret med pant i kundens privatbolig. I slike tilfeller inntrer alle de rettigheter som forbrukeren er gitt i finansavtaleloven.

Det kan i noen tilfelle være tvil om kunden opptrer som forbruker eller næringsdrivende i finansavtalelovens forstand. I slike tilfeller er min erfaring at bankene ofte velger å forholde seg til kunden som forbruker og benytter seg av de standard forbrukeravtaledokumenter som finansnæringen har utarbeidet.

Dersom en bank velger en slik løsning og inngår avtaler på forbrukervilkår, vil alle de vernebestemmelsene for forbrukere som fremgår av finansloven gis anvendelse. Banken må opptre på en slik måte at kunden får den informasjon han har krav på og ikke bare det, men også slik at kunden skjønner den informasjonen som gis og får tid til å sette seg inn i den informasjonen som gis. Dette er helt avgjørende.

Om banken har fulgt disse bestemmelsene beror på en konkret vurdering i den enkelte sak.

Hokksund, den 26. oktober 2015.

Arne K. Stokke

Redegjørelse fra vitne i saken vedrørende overtagelse av lån fra tidligere banksjef Jan G. Breivik (tidl. Sunnmørsbanken og Oslobanken)

Undertegnede jobbet som rådgiver i selskapet Weibull AS som 9.2.2006 ble engasjert for å finne en ny strategisk partner/eier for Orion Forlag AS. Undertegnede har blant annet jobbet flere år som banksjef i daværende Sunnmørsbanken og Oslobanken.

Jeg husker godt at jeg reagerte momentant og spontant, nærmest med vantro, da jeg ble informert i møte kort tid etter (sannsynligvis bare noen dager senere) om overtagelsen av selskapets lån til Bilek/Hervig privat. Jeg spurte hvorfor de ikke hadde rådført seg med meg før gjennomføringen, men fikk til svar at de hadde følt seg presset og at overførselen av lånet med nødvendige underskrifter var gjennomført i banken samme dag.

Jeg mente og mener at arrangementet med en ekstraordinær nedbetaling på Orions langsiktige lån med kr 750.000 (hvor eierne var sikret i selskapets aktiva) for å yte Jan Hervig og John Bilek et privat kortsiktig lån på kr 750.000 var en utidig og uetisk bankfaglig uforsvarlig handling fordi eierne ikke fikk tid til å områ seg og å rådføre seg med andre.

Jeg sa at jeg ville ha frarådet å godta en overførsel til de privat og at jeg ikke kunne forstå hvorfor og hvordan dette kunne blitt gjennomført i et møte i banken. At det ble gjennomført på denne måten viser også at arrangementet var planlagt fra bankens side.

Snarøya 1.10.15

Jan Gunnar Breivik

Betraktninger om lånesaken av pensjonert advokat Stein Atne:

Dette er en kommentar til sak mellom John Bilek og Jan Hervig på den ene side og Sparebank1 Oslo og Akershus AS på den annen side.

Saken er grundig gjennomgått av Henrik Syse. Jeg har ingen bemerkninger til hans fremstilling av saken. Mitt bidrag gjelder noen juridiske betraktninger, som jeg mener utdyper Syses syn, og som er vesentlig for forståelsen av saken og som også er vesentlig rent juridisk.

Jeg vil først gå litt gjennom forhistorien og det forhold som var etablert mellom partene før det oppsto noen konflikt.

Forlaget ble etablert i 1994 av John Bilek og Jan Hervig, sammen med flere mindre aksjonærer.

John Bilek og Jan Hervig var ikke var spesielt dyktige på hverken forretningsmessige eller juridiske spørsmål. De var derimot meget vel anskrevne og erfarne forlagsfolk som visste mye om hvorledes et bokforlag skal drives.

For at forlaget skulle ha nødvendig tyngde og ekspertise på de områder hvor Bilek og Hervig ikke hadde dette, søkte de kontakt med Sparebank1 Oslo og Akershus. Banken var klar over at forlaget søkte ekspertise nettopp på bank og finansiering, og banken stilte med egen bedriftsrådgiver. Banken markedsførte seg på sine nettsider med følgende motto: ”Hos oss får du gode råd både om lån og finansiering slik at du kan konsentrere deg om arbeidet i din bedrift.”

Sparebank1 Oslo Akershus tilbød denne tjenesten på en slik måte at jeg for min del anser det som et bindende tilsagn. Det hadde derfor juridiske konsekvenser når banken først gjennomførte en slik praksis gjennom flere år og stilte med egen bedriftsrådgiver, for så uten varsel å gå bort fra sitt løfte om bistand for å gå over til det jeg nesten vil kalle en fiendtlig holdning overfor sine mangeårige kunder.

Denne holdningsendring viste seg for første gang høsten 2007. Situasjonen var følgende: Orion Forlag hadde som de fleste andre bokforlag en omsetningskurve som besto av 20% salg av bøker hele vinteren og sommeren og 80% salg de siste månedene av året.

Forlaget trengte høsten 2007 en kortsiktig økning av sin kassakreditt på 750 000 kroner for å få utløst et sikkert salg på 5 millioner kroner, slik at de bøker som allerede var produsert og som lå på tollager i Oslo kunne løses ut med merverdiavgift og andre utgifter, og distribueres til de forhandlere som allerede hadde bestilt dem. Slik kredittøkning hadde forlaget tidligere fått uten problemer. Forlaget hadde full sikkerhet dette kredittlånet i allerede solgte bøker for ca. 5 millioner kroner. I tillegg til dette forhåndssalget hadde forlaget et forventet salg av andre bøker på ca. 5 millioner kroner før jul. På bakgrunn av den sikkerhet som forlaget da kunne tilby, kom det derfor som en stor overraskelse at banken avslo lånesøknaden.

Det har imidlertid i ettertid blitt klart at banken på dette tidspunkt sannsynligvis ønsket å kvitte seg med Orion Forlag som kunde, selv om denne kunden aldri hadde overtrådt noen frist eller misligholdt noe låneforhold til banken. Bankens ønske om å kvitte seg med forlaget hadde trolig sin årsak i de spesielle markedsforhold som hadde oppstått. Det var nylig gjennomført betydelige oppkjøp og fusjoner, slik at markedet nå bare hadde få virkelig store aktører, som kontrollerte både bokdistribusjon og de fleste bokhandlere.

For å oppnå at Orion Forlag forsvant som kunde ble det etter min vurdering laget en strategisk plan som senere ble gjennomført til punkt og prikke.

Første ledd i planen var å tilby kundene det samme lånebeløp som nylig var avslått, 750 000 kroner, men nå som private lån til Bilek og Hervig, med halvparten til hver, og med sikkerhet i deres private boliger.

I og med at lånet kunne sikres med god margin i allerede forhåndssolgte bøker som lå på lager var dette en høyst uvanlig og meget betenkelig holdning fra bankens side. Det var etter min vurdering ingen grunn til å be om sikkerhet i låntagernes boliger, fordi banken allerede hadde tilstrekkelig sikkerhet i boklageret som skulle ut til forhandlerne.

Banken sa at de kunne gi dette lånet med en frist for tilbakebetaling på to måneder, slik forlaget hadde søkt om, hvilket var fullt tilstrekkelig for at bøkene kunne distribueres og faktureres.

Bilek og Hervig så ingen betenkeligheter ved et så kortsiktig, privat forbrukslån, når det samtidig forelå sikkerhet i de allerede solgte bøkene. De oppfattet det slik at banken nå faktisk oppfylte sin forpliktelse ved lojalt å gi dem råd. Dette viste seg imidlertid ikke å være tilfelle. Banken unnlot under telefonsamtalen til John Bilek hvor lånetilsagn ble gitt å opplyse om noe som helst om vilkår ut over vanlige privatlånsvilkår til Bilek og Hervig.

Med dette lånetilsagnet mente Bilek og Hervig naturlig nok at saken var løst, og meddelte derfor de ansatte og forretningsforbindelser at penger ville komme om få dager.

Nå hadde banken på denne måten effektivt blokkert alle tanker om andre privatlån. Banken hadde nå også satt låntakerne i en tidsklemme, fordi den som nevnt hadde meddelt at lånet var innvilget. Det var nå ikke mulig for låntakerne å sende ut en melding til ansatte og forbindelser om at ”dessverre lånet ble ikke noe av”. Dette ville ha ødelagt tillit og omdømme i bransjen.

Nå kunne banken slå til med siste del av sin antatte plan. Det skulle innkalles til et såkalt signeringsmøte tre dager senere. I et signeringsmøte signerer man papirer på en avtale man allerede er enige om. Men slik var det ikke i dette møtet. Nå snudde banken helt og viste at det lå en annen plan bak. I møtet gikk banken helt bort fra lånetilsagnet til Bilek og Hervig. De skulle riktignok signere lånepapirer, men med helt andre vilkår enn det som var avtalt over telefonen. Banken forlangte i tillegg til vanlig sikkerhet for lånet at Bilek og Hervig samtidig også skulle forplikte forlaget å innbetale 750 000 kroner på det langsiktige lånet som forlaget hadde i banken. Det langsiktige lånet forfalt ikke før 31.12.2015 og kravet om en ekstraordinær nedbetaling kom helt uforberedt på Bilek og Hervig.

I tillegg til dette ekstraordinære avdraget som banken forlangte, sa bankens rådgivere at banken ensidig hadde utvidet løpetiden på det private forbrukslånet på 750 000 kroner fra 2 måneder til 2 år, noe banken hevdet var en stor fordel for kunden. Grunnen til bankens endring av løpetid er i ettertid åpenbar; banken visste at forlaget ikke var i stand til både å betale et ekstraordinært avdrag på 750 000 kroner i løpet av høsten og samtidig tilbakebetale det private lånet til Bilek og Hervig.

Situasjonen i dette møtet var plutselig den at forutsetningen for å få utbetalt noe som helst fra banken, var at papirene ble signert slik som de lå på bordet. Bilek hadde på bakgrunn av det ubetingete tilsagnet om lån som banken hadde gitt tre dager før, meddelt sine ansatte og forretningsforbindelser at banken hadde innvilget et privat lån og at de skulle få utbetalt sine tilgodehavender i løpet av få dager. Det er vanskelig å bevise at banken bevisst hadde satt opp en slags felle for Bilek og Hervig for å kvitte seg med Orion Forlag som kunde, men det er nærliggende å tenke i de baner.

Det som banken sannsynligvis anså som svakheten i sin plan, var at Bilek og Hervig på kort varsel kunne ha skaffet private lån tilsvarende de banken hadde lovet. Banken måtte ha kjent til at både Bilek og Hervig hadde solide økonomiske forbindelser og lett kunne ha skaffet disse lånene på annen måte. Skulle banken lykkes med sin strategi, måtte dette forhindres, og den beste måten var å sette Bilek og Hervig i en tvangssituasjon hvor det ikke var tid til å skaffe andre lån.

I møtet hadde Bilek og Hervig ikke store muligheter til å la være og underskrive fordi det hadde vakt oppsikt og ville ha gjort deres stilling i forlagsbransjen ganske uholdbar. De så seg derfor tvunget til å skrive under på de papirer som lå ferdig utfyllt på bordet, og så ikke at de samtidig satte de seg selv i en meget vanskelig økonomisk og avtalemessig situasjon.

Jeg mener at banken ved sin opptreden her har overtrådt de regler som gjelder mellom parter som har et avtalemessig forhold til hverandre.

Det er vanskelig å forstå at banken ikke allerede i telefonsamtale med John Bilek da tilsagn om lån ble gitt, visste at ekstraordinære vilkår ville bli foreslått. Det er senere dokumentert at disse vilkårene ble formelt fastsatt i et møte i banken dagen etter, den 26.9, men at banken allerede på det tidspunktet lånetilsagnet ble gitt den 25.9, visste mye mer enn det som tilsynelatende ble lovt som et ubetinget, kurant og privat lån. Det er nokså åpenbart. Bankens bedriftsrådgiver bekreftet også dette i sitt vitnemål, at de nye vilkårene hadde blitt nevnt på vei ut av møtet i kreditkomiteen den 25.9.

Jeg mener at banken ved sin handlemåte og sine muntlige og skriftlige tilsagn faktisk har overtrådt sentrale bestemmelser som tar sikte på å beskytte den ene part mot overgrep fra den annen parts side i et kontraktsforhold. I den anledning vil jeg sitere fra Avtalelovens paragraf 36 av 31. mai 1918 som lyder slik:

”En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.

Ved avgjørelsen tas hensyn til ikke bare avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktsrettslig sedvane.”

Det er vanskelig å forstå at ordlyden i paragraf 36 ikke direkte får anvendelse for det forhold som er beskrevet her. Det er imidlertid en kjent sak at det er vanskelig for en svak part å gjøre gjeldende Avtalelovens bestemmelser når man står overfor en meget ressurssterk og mektig motstander. Domstolene vil være svært varsomme med å legge seg ut med mektige krefter i samfunnet.

Det skal bemerkes at det ikke bare er Avtalelovens paragraf 36 som i lovverket tar sikte på å beskytte parter som blir overkjørt, men også bestemmelser i Finansloven gir regler for at forhold som kan virke brutale må varsles på forhånd og med god margin.

Selv ikke dette vilkår var oppfylt i vårt tilfelle. Banken visste utmerket godt og i god tid før signeringsmøtet at det ville skje et ultimatum på selve møtet og unnlot allikevel å varsle om dette på forhånd, noe banken hadde god tid til og lovmessig plikt til.

Det er også flere andre forhold i denne saken som åpenbart ikke er verken etisk eller moralsk ihht god forretningsskikk, og som etter mitt skjønn heller ikke kan være innenfor norsk lov. Disse temaer har låntagernes advokat behørig omtalt i sin anke til Høyesterett. Det var overraskende at ankeutvalget avviste anken slik at saken ikke kommer til behandling i Høyesterett.

Denne gjennomgang viser etter mitt skjønn at en mektig bank som ønsker å kvitte seg med en kunde som ikke har overtrådt noen regler eller gjort noe galt, kan gjøre omtrent som den vil uten at lovverket eller domstolene gir tilstrekkelig beskyttelse for den svakere part.

Jeg vil derfor avslutte disse betraktninger med en oppfordring til bankkunder om å være oppmerksom på hvilke farlige situasjoner man kan komme opp i dersom man ikke er spesielt aktsom. Man skal ikke tro ubetinget på det som banken sier, men tenke som så at banken kan ha andre og helt motstridende interesser som man ikke har kjennskap til. Noe som er svært karakteristisk for forholdet mellom Sparebank1 Oslo og Akershus i denne saken er at kundene blir tvunget til å oppta et lån som ikke skulle betales tilbake før om to år samtidig som de skulle nedbetale et tilsvarende beløp på forlagets langsiktige gjeld. Det man selvfølgelig som en god rådgiver skulle ha gjort var å sikre disse kundene slik at de ikke ble skadelidende men hadde sikkerhet for sine lån. Dette hadde vært meget enkelt å få til fordi banken hadde åpen sikkerhet i varelager og kundefordringer som kundene kunne nyte godt av hvis banken hadde villet, men banken ville åpenbart ikke det.

Jeg håper disse betraktninger kan bidra til ettertanke for kunder som ønsker å gå inn i et åpent og tillitsfullt forhold til en bank. For det er slett ikke sikkert at forholdet blir så godt og tillitsfullt som banken påstår at det er. Tvert i mot kan det tenkes at banken uten at kunden vet det har en helt annen agenda enn det kunden tror at banken har.

Stein Atne, pensjonert advokat,

Kolsås 20. november 2015